Det er mye flott og spennende historie tilgjengelig fra "Sørum Bygdebok" skrevet av Jan Erik Horgen. Vi har tatt noen utdrag av den delen av bokserien som angår Norum og Olastua. Siden vi ikke ønsker å skrive feil så er teksten nedenfor tatt direkte ut av boken uten omskrivning.

Det er litt rart dette med gammel historikk og man ser på hjemmet sitt litt annerledes når man vet at det er mennesker som har bodd her ihvertfall i et par tusen år.

UTDRAG FRA SØRUM BYGDEBOK, BIND 1, utplukket fra sidene 222 til 265, av Jan Erik Horgen

For mange hundre år siden lå de en gard der de mange Norum-gardene nå ligger. Den faste jorbruksbosettinga på denne sentrale garden langs Rømua går utvilsomt tilbake til den første tida med jordbruksbosetting på Romerike. Gardsnavnet Norum hører til de eldste navneklassene og kan stamme fra de første hundreåra av vår tidsregning. Nyere forsking viser at det ikke alltid er sammenheng mellom bosettingas navn og alder. Men på Norum tyder både navn og beliggenhet på at bosettinga går langt tilake, i alle fall et par tusenår.

Seinest i høgmiddelalderen (1050-1350) ble garden delt i to gardsenheter. Det var opphavlig et vestre og et østre bruk, og fortsatt heter matrikkel gardene Norum vestre (gnr. 11) og Norum østre (gnr 12). Gardsområdet ble delt på langs, slik at den vestre delen lå langs Rømua og den østre mot delet mot Skea. Lengst i nord går den østre garden ned til Rømua. Seinere eiendomshandler, utskiftinger og matrikkeloppsett har ført til at et bruk på den opphavlig vestre garden nå har gnr 12, slik at det ikke lenger er så klart skille mellom Vestre og Østre Norum.

Fra to garder i middelalderen ble Norum sterkt oppdelt på 1700-1800-tallet. De to gardene ble gjennom et par hundreår delt i mange bruk, og så ble noen bruk slått sammen igjen. Det ble også omsatt mindre deler av eiendommene mellom bøndene på de enkelte bruka. Antall bruk på Norums gardsområde har endret seg mange ganger gjennom de siste to-tre hundreåra, likeså antall matrikulerte eiendommer. Grovt sett har det i de siste to hundreåra vært mellom fem og ti gardsbruk på Norum. I matrikkelen av 1838 var det 15 matrikulerte eiendomer på Norums gardsområde, i 1886-matrikkelen 17 matrikulerte enheter (bruksnummer). I begge matriklene var det flere eiendommer som ikke var egne bruk, men parter som blitt solgt mellom brukerne. Det er få gardsområder i Sørum som har hatt så mange endringer av interne bruksgrenser som Norum.

Tidlig på 2000-tallet finnes åtte bebodde gardsbruk og et ikke bebodd bruk på Norum.

Nesten alle bostedene på Norum har vært matrikulerte bruk. Det er kjent bare en husmannsplass he, Toppenhaug ned mot Rømua sørvest for Voldeng, og den ble sjøleierbruk ganske snart etter at den ble tatt opp som plass. Stedet var bebodd til 1880-åra. Det har også vært flere bruk på Norum, bl.a et sted kalt Petterstua sør på innmarka [til Olastua], og Stubbenga i nordøst.

På 1900-tallet ble det fradelt ei tomt langs Egnervegen, kalt Sørli, og seinere ble tomta Lillenget fradelt derfra. Ved Nordgarn ble villatomta Li fradelt, og bortafor Nordgarn tomta Bråten. Siden Norum ligger så sentralt, er det nesten overraskende at det ikke har blitt bygd flere villaer her. Men boligbyggina er konsentrert i det nærliggende tettstedet Lørenfallet utbygd på grunnen til Norums nabogarder Løren og Hol.

Norums gardsområde er langstrakt i retning sør-nord og ligger stort sett mellom Rømua i vest og Egnervegen i øst. Gardsområdet grenser i sør til Hol, deles langs Holsbekkens nederste del, og i sør-øst gjennom innmark. Her har grensa mellom Norum og Hol blitt flyttet etter frasalg av eiendom fra Norum til Hol. Før det store leirskredet på Løren i 1794 var Løren nabogard i sør. I øst følger delet mellom Norum og Skea Egnervegen opp til vegskilet der gardsvegen til de fleste Norum-gardene går vestover og gardsvegen til Skeastua tar av østover. Derfra går delet mellom Norum og Skea etter rette linjer oppe i lia øst for vegen. Videre følger delet Stubberudbekken først mot Gjester i nordøst og deretter mot Vølner i nord, med den gamle plassen Stubberud rett på andre sida av bekken. I vest følger delet Rømua ved Mjønerud, Asakenga og Nordli på andre sida av elva - regnet fra nord mot sør.

Norum ligger i et område med mange store leirskred. De største og best kjente er rasa på nabogardene skea i 1768 og Løren i 1794. På Norum er ikke store og omfattende skred kjent fra de siste hundreåra. Men på kart over registrerte leirskred på Romerike er også avmerket skred på Norums område. Det kuperte lendet på Norum skyldes utvilsomt gamle ras fra kanskje tusenår tilbake i tida. Det kjennes nå ingen tradisjon om skred her, og det finnes heller ikke kjente skriftlige vitnesbyrd om dette. Men det er tydelig at søkk og store groper har oppstått etter ras. Bekkedaler har andre former enn de mer rundaktige søkka og dalene som en finner på Norum.

Ned mot Rømua i en bratt skråning vest for husa på Voldeng er funnet laftete tømmerstokker et godt stykke nede i bakken. Disse stammer sikkert fra et hus som har gått ut i et ras her, eller kanskje et av de store rasa på Skea eller Løren. Ved rasa nedafor Norum ble rasmasser presset oppover Rømua, og husrester kunne følge disse oppover elvedalen. Men disse tømmerrestene kunne gjerne ha vært my eldre.

Norum i middelalderen
Den eldste informasjonen om Norum-gardene har vi i Rødeboka. Der får vi vite at Sørum prestebol eide 1 øyresbol i Norum.Det er ikke spesifisert om det gjaldt Norum vestre eller Norum østre. Den parten som presten på Sørum eide, kan ha kommet under presten mens Norum ennå var en gard.

I 1616 var Oslo-borgeren Sefren Jenssen eier av 1 skp tunge i Vestre Norum. Han hadde fått denne parten i pant fra en bonde. I 1624 er Olso-rådmann Bertell Hellessen eier av 1 skp tunge, dette er trulig den delen som Sefren Jenssen tidligere eide. Også en annen Oslo-borger, Antoni Trulsen, eide en part i NOrum vestre på 1 1/2 skp tunge - var i 1624 eid av en bonde fra skedsmo, Peder Jonsen Solberg. I 1647 var garden delt mellom .....

I 1666 hadde brukerne av garden tatt over for de andre eierne slik at garden var fullt ut eid av dem som dreiv garden.

Norum vestre var hele tiden klassifisert som fullgard. Garden var i drift hele tida etter svarte-dauden. Det ser ikke ut til at Norum vestre hadde noen ødegard under seg.

Fra 1666 er Antoni Friling på Val oppført som eier. Norum østre var hele tida fullgard. I tillegg til full skatt betalte Norum østre i 1577 en ekstraskatt fordi garden hadde en ødegard under seg. Hvilken gard Norum østre hadde under seg, er ikke mulig å si. Sjølve Norum østre var ikke lagt øde etter svartedauden, men brukeren av garden dreiv en tidligere nedlagt gard samtidig som de dreiv Norum.

Eierforhold etter 1650
Vestre Norum hadde vært lenge i bondeeie, men flere eierparter hadde vært pantsatt til byborgere. I åra etter 1660 samlet oppsitteren Gulbrand alle eierpartene her og ble sjøleier fullt ut.

Østre Norum var rundt 1650 også i bønders eie, men eieren Hans Stalsberg i Skedsmo hadde slått seg stort opp og kan ikke regnes som en vanlig romeriksbonde. Han kjøpte opp flere garder på Romerike. Seinere var Antoni Friling på Val eier av Østre Norum, og heller ikke han kan regnes som vanlig bonde.

Fra 1670-åra ble sognepresten i Sørum, Colbjørn Tostensen, eier av begge gardene. Norumgardene vare interessante for godssamlere fordi de hadde retter i Mjønerudfossen i Rømua, der det ble anlagt sag midt på 1600-tallet. Rettene ble nevnt under Vestre Norum, som på denne tida strakk seg helt opp til Mjønerudfossen. Ved flere salg mellom 1677 og 1687 fikk herr Colbjørn hand om det aller meste i begge Norum-gardene. Mellom 1682 og 1690 eide svigersønnen hans, Jonas Ramus, Østre Norum og bodde også der før han ble sogneprest i Norderhov. Herr Colbjørn overtok svigersønnens eiendom da denne flyttet.

Colbjørn Tostensens arvinger overtok eiendommene og eide dem til 1750-åra. I 1748 hadde de solgt deler i Norum til kommerceråd, seinere justitsråd Christian Ancher. Han og Mathias Kieldsen, som eide Colbjørnsen-familiens parter i Norum, solgte disse i 1756 til bonder på Norum. Hans Jensen på Vestre Norum kjøpte garden han bodde på. På denne garden hadde bøndene beholdt en liten eierpart som Guldbrand Norum ikke hadde solgt til sogneprest Colbjørn Tostensen. Hans Jensen hadde i 1753 overtatt denne parten fullt ut ved å løse inn sine medarvinger, og ble dermed i 1756 eier av hele Vestre Norum. Østre Norum ble delt mellom tre brukere, som alle kom nye til garden i 1756 Engebret Larsen kjøpte halvdelen, Mons Knutsen og Hans Kristoffersen overtok hver sin fjerdepart.

Fra 1756 har de fleste bøndene på Norum vært sjøleiere, sjøl om noen av dem i stuttere tid hadde leieforhold. Det var bare en husmannsplass på Norum, som også ganske snart ble sjøleierbruk, slik at de fleste oppsitterne på Norum siden 1756 har eid bostedene og jorda si sjøl. Også de fåtallige villaene fra 1900-tallet har vesentlig vært sjøleierhus.

Oppdelinga av Norum på 1700-1800 tallet
Få garder i Sørum har blitt så oppdelt i mange bruk som Norum, og få matrikkelgarder har gjennomgått så mange endringer av grenser ved interne eiendomshandler, grenseendringer og utskiftinger. Her kan gjengis bare hovedtrekk i alle dise endringene, som det ikke er lett å få oversikt over. Men det er så viktige for gardshistoria til Norum, at vi må prøve å gi en framstilling av oppdelinga i mange bruk.

Den første tvedelinga i en vestre og en østre del skjedde sannsynligvis i høgmiddelalderen. Disse to gardene hadde nok gardstuna sine i det området der de fleste gardsbruka på Norum fortsatt har gardstun, eller litt sør for dette. Et kart fra 1806 viser at de fleste bruka da fortsatt hadde gardstuna sine samlet i dette sentrale området på Norum.

Oppdelinga av de to Norum-gardene i flere bruk begynte for alvor i 1750-60 åra. Tidligere hadde det vært flere brukere samtidig på de to gardene, uten at dette førte til varige bruksdelinger.

Den vestre garden har hatt den mest kompliserte oppdelinga. Den første sjøleieren der Hans Jensen, solgte i 1761 halvdelen av garden, og Vestre Norum ble delt i to like store bruk. Sønnen hans overtok ene halvdelen, men solgte i 1783 halvdelen av denne eiendommen igjen og satt igjen med en fjerdedel. Disse to fjerdedelene av hele Vestre Norum gjenfinnes i matrikkelen av 1838 med løpeno 22 og 23.

Fjededelen med løpeno 22 ble kjernen i et bruk som etter hvert ble tillagt to andre mindre eiendommer fra både Vestre og Østre Norum. Denne ble så videre delt i løpeno 22a og 22b. I matrikkelen av 1886 ble de gamle løpenumra omgjort til bruksnummer. Løpeno 22 skulle ha blitt lagt til gnr 11 Vestre Norum, men fikk av en ukjent grunn bnr under gnr 12, som egntlig er gardsnummeret til Østre Norum. Dette skyldtes kanskje at eieren av løpeno 22a også eide en mindre del av opphavlig Østre Norum-eiendom, en del som i 1838-matrikkelen hadde løpeno 26e, og som fikk gnr 12 bnr 3. De øvrige eiendommene til denne eieren, løpeno 22a og 19c, ble så oppført som gnr 12 bnr 4, enda begge var gamle Vestre Norum-eiendommer. Eiendommen gnr 12 bnr 4 ligger nå lengst sørvest på Norums gardsområde, mot Rømua og Holsbekken. Den omfatter også en skogteig langt nord på Norums gardsområde mot Stubberudbekken, og det er kanskje denne som er årsaken til at hele eiendommen nå ligger til gnr 12.

Den andre fjerdedelen etter delinga i 1783 med løpeno 23 i matrikkelen av 1838 ble seinere delt i de tre bruka Søgarn, Teie og Haga. Søgarn med bnr 7 er det eldste av disse. Dette bruket ligger lengst sør på det gamle gardsområdet til Vestre Norum, og hadde skog nordover på Vestre Norums område. Dette nordre området ble seinere eiendommene Teie og Haga, fradelt Søgarn i 1871. Haga ble i 1962 kjøpt av eieren på Nordgarn Norum og lagt til denne garden. Søgarn og Teie er fortsatt egne eiendommer.

Den andre halvdelen av Vestre Norum hadde om mulig ei enda mer komplisert delingshistorie enn den før omtalte halvdelen. Denne ble delt og sammenslått flere ganger før matrikkelen av 1838 prøvde å lage ei fornuftig oppstilling av eiendommene her. Den første delinga av denne halvdelen fant sted alt i 1779, bare 18 år etter at Vestre Norum var delt første gang. To brødre overtok hver sin halvdel etter faren klokker Bjerke. Den ene broren hette Petter, og han ga nok opphav til bruksnavnet Petterstua, som fortsatt er kjent om en lokalitet sør på Vestre Norum.

Det største bruket, løpeno 21, fikk i 1886-matrikkelen bnr 4. Dette bruket kalles Olastua etter den første brukeren Ole Iversen. Det har innmark sørover på Vestre Norums gardsområde, og skog lengst nord på Vestre Norums område. En mindre eiendom, Sandhaugen ble kjøpt inntil fra bruket i 1903 og er sammenføyd med Olastua.

Navnet Norum
I de siste to-tre hundreåra har navnet blitt skrevet slik vi kjenner det nå: Norum. Noen få ganger finnes ei talemålsbasert skriftform: Norom. Den gamle bygdeuttalen var no'rom med tydleig o-lyd også i siste stavinga. En del bruker denne uttalen fortsatt, men bokstavrett uttale med uttalt u i den siste stavinga er mer vanlig nå.

På 1500-1600 tallet kunne navnet skrives med en stum b til slutt: Norumb, slik som flere ord som endte på m, og som en fortsatt finner for eksempel på engelsk. Den eldste forma finnes i Røde Bok fra slutten av 1300-tallet: i Noreime. Her ses det som regnes som opphavet til navnet, nor og heimr. Nor betegner et trangt sted i vassdrag. Rømuas løp forbi Norum er nå ikke trangere enn i elveløpet for øvrig. Men dette kunne være annerledes i den tida da garden ble navnsatt. Ras kan ha endret landskapet her i løpet av et par tusenår. - Det andre leddet i navnet, heimr, viser tilbake til en av de eldste navneklassene, som kan gå tilbake til de første hundre-åra av vår tidsregning. Ordet kjenner vi fortsatt som "heim", med samme tyding som for tusenår siden.

Det er alstså ikke himmelretningen nord som ligger til grunn for dette navnet. En kunne gjerne tru det, siden garden Sørum ligger sør for Norum. Men både gammal bygdeuttale og de eldste navneformene tilsier at navnet Norum betyr "heimen ved noret".

Hus, Klær og dyr på Vestre Norum rundt 1700

I 1697 og 1703ble det holdt skifteforrentninger på Vestre Norum, først etter Guro Stenersd, deretter etter Arne Gulbrandsen. Til sammen gir disse skiftene et inntrykk av garden rundt år 1700. De hadde to bolighus der, ei dagligstue og ei nattstue - begge hus av den typen som da var vanlige i Sørum: hus med ett stort rom, kanskje med et mindre rom kalt kove ved sida av. Dagligstua var utstyrt som hus flest den tida med et framskap, et låsbart roskapt til verdifulle papirer og småsaker, to små kister, ei "skive" (=bord) og en slagbenk. Stoler og krakker ble sjelden nevnt i skiftene, enten fordi de ikke fantes, eller fordi de få som fantes, hadde så liten verdi at de ikke ble regnet med i skiftet. Sengene stod i nattstua, som her var soverom for gardens folk. Der stod også ei kiste, samt en del ting av kopper, messing, tinn og litt sølv. Mange steder ble nattstua brukt til oppbevaring av verdisaker. Videre nevnte det ene skiftet at det var stopebu (= stabbur) og kjellerbu her. Uthus ble ikke nevnt, men det var sjølsagt låve(r), stall og fjøs.

I skiftet etter Guro ble opplyst at hun hadde hatt et snøreliv med ni sølvmaljer - et riktig stasplagg. Flere stasklær ble nevnt i skiftet etter mannen: en grå vadmels kjol (= jakke), et par nye, svarte vadmels bukser, et par gamle vadmels bukser, ei gammal hvit vadmels trøye, ei svart oterskinns lue, et par gamle støvler.

De hadde tre-fire hester, åtte kuer, et par kviger, en stut, kalver, sauer, geiter og svin på garden. Dyretallet viser at garden var av de større i Sørum. Dette var vel grunnen til at den kunne tåle å bli så oppdelt som den ble i seinere slekstledd.

Norum Vestre Olastua
Olastua ligger i den sentrale delen av det gamle området til Vestre Norum og har nå jordvegen sin ned til Holsbekken mellom Søgarn og Voldengs gard. Dessuten hører en skogteig nord på Vestre Norums område til garden. Kjernen i denne garden er tre fjerdedeler av garden som Jakob Pålsen i 1796 solgte til Ole Iversen. Men gardens historie kan følges et tiår lenger bakover.

Klokker Ole Kjøstelsen Bjerkes søndre halvdel av den gamle Vestre Norum-garden ble mye oppdelt av hans sønner og svigersønn. Sønnen Hans Jacob Olsen solgte i 1787 sin halvdel av denne eiendommen, alstå en fjerdedel av Vestre Norum for 490 rd til Jakob Pålsen Nordre Eid, Blaker 1765-1818 gm Kassi (Karen) Michalesd Werner, Blaker skanse 1765-1831. De kom seinere til Skullerud, der de ble boende - om familien, se der. Jakob Pålsen hadde i noen få år eid en fjerdedel av Nordre Løren og hadde bodd der. På Norum kjøpte Jakob Pålsen to eiendommer i tillegg til den fjerdeldelen han eide fra 1787: i 1788 en åttendedel av Vestre Norum av Ole Krsitoffersen Merli og nok en åttendedel av Petter Olsen Norum. Dermed eide han halve Vestre Norum. I 1793 krevde Hans Jacob Olsen på sønnen Oles vegne å få tilbake halve Vestre Norum som sin odelsgard. I den forbindelsen ble det opplyst i et tinglyst dokument at Jakob Pålsen hadde nedlagt en stor innsats for å forbedre garden. Han hadde brutt opp mye åker, tilkjørt "mange tusen" lass jord og gjødsel, fått satt opp gjerdene som hadde vært nedråtnet, bygd ny låve og nytt fjøs på garden av materialer kjøpt og tilkjørt fra fremmede skoger, og anlagt plassen Haugen, som vel var det samme som Toppenhaug, på et "skougagtig" sted. Der var det nå åkerland, og på plassen var det stue med pipe og alle fornødne innretninger. Han måtte ha hatt tru på ei framtid på Norum, siden han hadde lagt ned så mye arbeid og investeringer her. Denne odelssaka ble løst ved at han betalte 60 rd til en obligasjon i overformynderiet, som sønnen Ole Hansen skulle kunne ta ut når han ble myndig. Jakob Pålsen og familien ble etter dette likevel ikke lenge her, og i 1796 solgte han Vestre Norum og flyttet til Eidsberg i Østfold. I 1800 fikk han bygselseddel på Skullerud og flyttet dit. Fra å eie flere gode garder i bygda endte han som leilending. Sønnen hans kjøpte Skullerud, og etterslekta ble der i to slektsledd og enda lenger på bruket Grinda av Skullerud.

Jakob Pålsen solgte bruket i to deler, en fjerdeldel til Hans Hansen og tre fjerdedeler til Ole Iversen. Det ble følgelig videre oppsplitting av denne halvdelen av Vestre Norum. Hans Hansens del ble kjernen i det seinere bruket gnr 11 bnr 1, kalt Hagan, og Ole Iversens del ble kjernen i det seinere gnr 11 bnr 4, kalt Olastua.

Siden Ole Iversens del var den største, følges den først. Jakob Pålsen solgte i 1796 den største parten av sin halvdel av Vestre Norum, skyldlagt til noe over 15 lp, til en sønn fra et av bruka på Østre Norum.

[Etter den tid så har det vært mange eiere]

Nåværende eier kjøpte i 1983, Øyvind Kirsebom, født i Olso 1946 gift med Tove Kirsebom, også født i Oslo 1946.

Landbruk
På Norum er det nå korn på det meste av den dyrkete jorda. På Olastua er det grasproduksjon på all innmarka, brukt til hetene på garden. Dette er nå de eneste dyra på Norum-gardene.

For mere histore om Norum østre og vestre, og Sørum generelt så henviser vi til å lese i bygdeboka.